Høyfjellsvandring for nybegynnere


Fredrik Ljone Holsts billede
 
2013 sep

Den var øde nok til å være stand-in for en fjern planet i ”Star Wars”. Den er kald og gold nok til at Scott brukte den til å trene før sin Sydpol-ekspedisjon. Men om sommeren er Hardangervidda også en myk* start for den som ikke er så bevandret i livet i fjellene.

Det var i hvert fall det jeg håpet da jeg bestemte meg for å krysse vidda* til fots en uke i august. Året før var lysten på fjellet blitt vekket etter en sykkeltur langs Rallarvegen, den gamle anleggsveien langs Bergensbanen. Men nå skulle altså sykkelhjul og grusvei vike for mine splitter nye – og lysende orange – fjellstøvler og nettverket av stier som krysser vidda.

Trolltunga stikker ut flere hundre meter over Ringedalsvatnet

Utgangspunktet var Rjukan, en trang slukt hvor Norges mest berømte sabotasje-aksjon fant sted under siste verdenskrig. Selv om det tok flere forsøk, endte de dristige aksjonene med at tungtvannet som var nødvendig for å fullføre den tyske atombomben aldri forlot Norge og Telemark. Selv følte jeg meg ikke spesielt heroisk, men definitivt klar for eventyr da jeg fikk skyss* opp til Skinnarbu og tok båt til Mogen. Det er noe av det som er så forlokkende med vidda, som er Europas største høyfjellsplatå: Dette er tilgjengelig villmark med utallige innfallsporter som kan nås med bil, buss, jernbane og båt.

 

Gjør man som meg og velger østsiden, er den ikke særlig bratt* og vandringen er ikke spesielt avansert. Jeg skulle etter hvert få bekreftet min teori at landskapet blir mer kupert og stigningene mer dramatiske etter hvert som man beveger seg mot fjordlandskapet i vest. Men den erfaringen ventet flere dager frem. Fortsatt sto jeg i utkanten av platået, og selv om bilturen opp fra Rjukan hadde bragt meg 600 meter høyere og jeg nærmet meg 1.000 meter over havet, begynte turen i skogen.

 

Møtet med naturen

Noen få av de runt* 12.000 ville rensdyrene som lever på streif* over Hardangervidda.

Flere stier møtes ved Mogen, og det gjelder å følge riktig rekke av rødmalte T-er på stenene. Logoen tilhører Den norske turistforeningen, som vedlikeholder stiene og driver en rekke hytter på Hardangervidda og i resten av Norges fjell. Og jeg var definitivt på vei mot fjellet. Etter en halvtimes tid hadde bjerketrærne veket for lyng og noen små busker. Alene med naturen ble jeg plutselig oppmerksom på en fremmed lyd, en lav brumming* som jeg først ikke kunne plassere. Men så så jeg det, et grått felt som beveget seg i fjellsiden: Min første rensdyrflokk på turen. Rundt 12.000 av julenissens viktigste hjelpere streifer omkring på vidda, og her passerte en liten flokk, kanskje* 60, kanskje 80 dyr. At de våget seg så nær folk kan man undre seg på, ikke desto mindre fordi jeg visste det var jaktsesong på Hardangervidda. Et par skilt langs stien hadde minnet meg på det og bedt fotturister holde seg til de etablerte rutene. En stund lurte jeg på om en orange lue* kanskje hadde vært nyttigere og sikrere enn orange støvler.

Turisteforeningens røde T viser vei over fjellet.

Etter nesten fem timer kom jeg over en bakkekam og fikk se Lågaros, dagens mål. En liten klynge hytter uten en nabo så langt øyet kan se. Dette er en av Turistforeningens selvbetjente hytter. For 100 kroner får man en nøkkel til samtlige hytter, og oppgjøret betales med en blankett eller ved at man legger igjen rett beløp i en konvolutt. Hele systemet baserer seg på tillit, og det fungerer. Selv om Lågaros normalt ikke har betjening, sto Hege og Trond i døren og ønsket velkommen. De var vertskap og sørget stort sett for at folk fikk seg en seng for natten og kanskje en ekstra kopp kaffe. Utover det er det ingen servering, men de selvbetjente hyttene har boksemat og tørrvarer som man kan forsyne seg av og det hele betales i den samme honesty box før man går videre. Når sengen var sikret og tørsten slukket med det friskeste fjellvann, var det tid for en inspeksjon av føttene. Støvlene var kun en uke gamle og så godt som ubrukte, men de må ha passet mine føtter perfekt, for det var ingen vabler eller sår å se. Det er nærmest en selvfølge, men jeg sov som et lite barn den natten.

 

Dypere inn i fjellheimen

Neste morgen rant* like vakker* og klar som den forrige. Jeg kunne se et godt stykke av den veien jeg skulle ta fatt på, og etter litt mat og en kopp nykokt kaffe, var det lite annet å gjøre enn å sette en fot foran den andre og ta fatt på de nesten tre milene* til neste hytte Sandhaug. Det gikk i høyfjellslandskap på stort sett fast underlag, og litt over halvveis og etter en kort sjokoladerast, kom jeg til turens første bro. Deretter gikk turen langs vannet og frem til hytten. Sandhaug er betjent, noe som innebærer at man kan få seg tre-retters middag, en kald pilsner, et glass vin, eller ”en lille en”. I de fleste siviliserte land, vil slikt være en selvfølge; at det serveres også i hjertet av den kjernesunne norske naturen, var en svært positiv overraskelse.

Forfatteren med en kopp kaffe i solveggen på Tyssevassbu. Neste morgen var solen borte, og etappen ned til Tyssedal og fjorden gikk i regn og vind

Mens jeg nøt min friske bayer, fikk jeg se to etter hvert kjente ansikter. To tyskere jeg hadde møtt på båten var i ferd med å slå opp telt nedenfor hytten. Mens jeg til fulle nøt fjellets infrastruktur og gikk fra hytte til hytte med en 40-liters sekk som neppe veide mer enn 8-10 kilo, bar de på telt, kokeapparat og mat og hadde omtrent dobbelt så store sekker. Jeg følte nesten at jeg fusket, men så skulle dette altså være en myk introduksjon, ingen manndomsprøve.

De to tyske vandrerne krysser den lille fossen* ved Besso

Neste morgen, mindre enn en time fra Sandhaug, tok jeg en avstikker og en sjokoladerast ved Besso. Jeg hadde allerede passert tyskerne, men havnet nå bak dem igjen. De var hele tiden innen synsvidde, om enn ikke alltid så synlige. Det ble de derimot i høyeste grad da jeg fikk øye på dem som to mørke flekker på vei over turens første snebelte. Da det var på tide med en lengre rast og litt mat, tok jeg dem igjen. Vi så på hverandres kart og peilet inn posisjonen vår. Det gjensto ennå noen timer til Litlos, hvor vi skulle tilbringe natten. Jeg tror rasten var på turens høyeste punkt, og for første gang måtte jeg frem med en fleecegenser*. Solen og temperaturen var akkurat nok til å holde varmen med en T-shirt – så lenge jeg beveget meg.

 

Etter at vi hadde spist, var det jeg som lå først i sporet. De neste dagene gikk mer opp og ned enn de foregående dagene. Da vi kom frem til Litlos, bar både landskapet og

– ikke minst rutene vi hadde fulgt for å komme dit – preg av at vi definitivt var begynt å nærme meg vestsiden av Hardangervidda. Nok en tre-retters middag med kaldt øl satte punktum for dag tre. Jeg hadde ikke bare gått fra øst til vest i løpet av dagen, jeg var nokså nøyaktig halvveis. Tre dager igjen til Tyssedal, Odda og Hardangerfjordens saltvann.

 

Det var i hvert fall det jeg trodde da jeg tok fatt på neste etappe, til Tyssevassbu. Her skilte tyskerne og jeg lag*. De gikk mot nordvest, mens min sti pekte mot sørvest. Hele denne dagen så jeg ingen andre mens jeg gikk. Jeg rakk sågar å tenke at om jeg faller og brekker noe, vet jeg sannelig ikke hvor lang tid det tar før noen kommer forbi og kan hjelpe. Det var mer snø å ta seg over. Gammel snø som heldigvis bar, så det ikke ble altfor tungt. Til gjengjeld lå den gjerne i litt bratte skråninger, så et feilsteg kunne føre til en ufrivillig aketur* til bunnen av skråningen – og ut i iskaldt fjellvann om jeg var riktig uheldig. Jeg var ikke uheldig. Tvert imot var jeg fortsatt svært heldig, ikke minst med været. Nok en dag med bare armer og en lett bris i ryggen. Jeg innså til slutt at jeg også hadde solen i ryggen. Nakken og høyrearmen var rød og lett svidd da jeg kom frem til Tyssevassbu. Her var ingen andre. Ingen betjening, intet vertskap, og ingen andre vandrere. Først da det mørknet, ankom en polsk vandrer og gjorde meg selskap. Noe senere dukket en av hans landsmenn opp, men han lå i telt nedenfor hytten.

 

Lang dags ferd mot målet

Neste morgen var solen gjemt bak mørkegrå skyer. Regnet kom i en jevn, men ikke særlig kraftig strøm, hjulpet på veien av en frisk bris. Mens polakkene sov, lot jeg elmastene lede an mot sydvest. Tyssevassbu ble i sin tid bygget av det lokal kraftselskapet og gitt i gave til Turistforeningen. Og med den byggherren er det ikke til å undres over at dette er en av få ubetjente hytter med elektrisitet.

Dag fem skulle bare være en kort tur ned til Reinaskorsbu, med en avstikker til – og kanskje ut på – Trolltunga. Flere hundre meter over Ringedalsvatnet stikker tungen ut og innbyr den som ikke har høydeskrekk til en luftig utsikt. For den som har høydeskrekk – og med vind, regn og vått berg under føttene – føltes det tryggere å betrakte det hele på litt avstand. I gråværet var det heller ikke fristende å legge seg til i Reinaskorsbu en hel dag. Reisebiblioteket var utlest, bua* var liten og klokken knapt passert tolv – jeg valgte å slå de to siste etappene sammen til en.

 

Dermed gikk jeg videre, rundt Ringedalsvatnet, som stadig lå flere hundre meter nedefor. Hver bekk* skar en liten kløft i fjellet og stien snirklet og snodde seg ned i hver i hver eneste kløfte før den tok seg opp neste bakke, men endelig kom jeg over en liten høyde og skuet utover dalen, Trombeskaret. Det gikk bratt utfor, og jeg trodde jeg nærmet meg dalbunnen og Tyssedal. Men i likhet med tidligere dagers falske topper, fant jeg nå flere falske bunner. Til slutt hoppet jeg nærmest fra sten til sten langs den nedlaget Mågelibanen, en taubane* opp langs fjellsiden som ble bygget sammen med kraftverket og som bragte både hyttefolk og arbeidere til fjells. Etter 800 meters nedstigning, kom jeg til asfaltert vei. All  hoppingen hadde ikke vært snill* mot knærne, og jeg tok med glede imot skyss fra en e-verksinspektør som skulle til Odda.

De siste tåkedottene løses opp idet dalen åpner seg og nedstigningen fra fjell mot fjord kan begynne.

Der hadde jeg en middagsavtale. Riktignok var jeg et døgn for tidlig ute og både telefonen og de tørre klærne i sekken var sterkt preget av dagens regn. Like fullt sto invitasjonen ved lag. Pai* med selvplukket sopp* fulgt av nybrygget kaffe og like nystekt nøttekake, satte et sivilisert og vennskapelig punktum for en flott uke i fjellet.

Norsk-dansk ordforklaring

myk = blød

vidda = plateau, højslette

skyss = lift, kørelejlighed

bratt = stejl, brat

brumming = brummende lyd

kanskje = måske

lue = hue

rant = forløb

vakker = smuk, skøn, flot

tre milene = 30 km (1 norsk mil er 10 km)

fleecegenser = sweater lavet af fleece

skilte lag = skiltes vores hold, skiltes vores veje.

aketur = glidetur

bua = en simpel hytte

bekk=bæk

taubane = tovbane

snill=god/godt

pai = pie, tærte

sopp = svampe

universalnøkkel = systemnøgle, masternøgle

snilt = let

runt = cirka

på streif = fritgående

fossen = vandfald

fjellheimen = Fjeldnorge, de norske højfjelde

tåkedottene = tågeklatter

 

 

Faktabox

Første stopp bør være Den norske turistforening på www.turistforeningen.no. Her finner du kontaktinfo, ruteforslag, kart og masser av annen praktisk informasjon. Medlemskap er åpent for alle og koster 570 NOK for et år. Det gir rabatt på foreningens hytter og forretninger. I tillegg kan medlemmer mot 100 NOK i depositum få universalnøkkel* til hyttene. Hyttene kommer i tre nivåer: betjente med full bevertning, selvbetjente med mat (hermetikk og tørrvarer) til salgs og ubetjente hytter med senger, kokemuligheter og brensel. Foreningen har ulike undergrupper, blant annet Barnas turlag for dem fra 0 til 12 år. Noen hytter har også egne aktivitetsløyper for barn. Med 490 hytter, 20.000 kilometer sommerruter og 7.000 kilometer med skiløyper, kan man velge alt fra en dagstur eller en weekend i fjellet til lange ekspedisjoner i norsk villmark. Min rute var drøyt 120 kilometer lang og tok fem dager. Det meste gikk i snilt* terreng på høyfjellet, men det var noen bratte nedstigninger mot slutten. Hardangervidda har lett tilgang fra alle sider, mange av startstedene ligger bare noen timer fra Oslo eller Bergen. Med Bergensbanen når man lett til Finse midt på vidda. Herfra brer sti-nettet seg ut i alle retninger.
 
 
Share this